Den siste spiker’n

Mother
Tell your children not to walk my way
Tell your children not to hear my words
What they mean
What they say
Mother

Mother
Can you keep them in the dark for life
Can you hide them from the waiting world
Oh mother

Father
Gonna take your daughter out tonight
Gonna show her my world
Oh father

Not about to see your light
But if you wanna find hell with me
I can show you what it’s like
Till you’re bleeding

Not about to see your light
And if you wanna find hell with me
I can show you what it’s

Mother
Tell your children not to hold my hand
Tell your children not to understand
Oh mother

Father
Do you wanna bang heads with me
Do you wanna fear everything
Oh father

Not about to see your light
if you wanna find hell with me
I can show you what it’s like
Till you’re bleeding

Not about to see your light
And if you wanna find hell with me
I can show you what it’s
Damn

Not about to see your light
But if you wanna find hell with me
I can show you what it’s like
Till you’re bleeding

Not about to see your light
And if you wanna find hell with me
I can show you what it’s like

Korstog

en vind slokker mine siste lys
og mitt kammer svinner hen
i våre endeløse korstog
hvor man ikke reiser seg igjen
tyngst er de anstrengelser
som ikke fører til noe mål
varmest er den flamme
som brenner i andres bål

for jeg ser gater jeg aldri vandrer
og jeg er aldri der jeg tror
i Ouroboros legeme
følger jeg alltid egne spor
som alkymisten gjør gull av jern
eller medisineren fjerner en byll
er alt jeg vil i verden å
lage kjærlighet ut av skyld

uskyldighetens fatamorgana
lyser fremfor meg når jeg går
etter min iskalde vinter
kommer aldri min egen vår
av all kjærlighet som verker
verken mest den du ikke får
når menneskets kjensler
hersker der dyrets kjensler skal rå

vi sår alle våre drømmer
i en himmeljord så rød
jeg høster aldri noen grøde
av mine lengslers frø
så dødsredd for å leve
og så livredd for å dø
for i mine skjulte drømmer
vokser verden frisk og grønn
i teaterets skuespill
er slutten alltid skjønn

en vind slukker mine siste lys
og alle gater falmer bort
ensomhet er når andre lyser
og din verden kun er sort
når skyene forsvinner
og stjernehimmelen er klar
forstår man at varmets er
den flammen man ikke har

Korstog tolv timer senere

et orakel bak min skjerm
hvisker ord i tastatur
en linje av emosjoner
gjør at en kald, kald verden snur
det er fortsatt langt hjem
men et fyrtårn leder vei
mot en annen dimensjon
der det kun er deg og meg

vi passerer deres grenser
som vi egentlig har tegnet selv
i de situasjoner vi skaper
i vår lange mars mot kveld
jeg kan bære dine tårer
om du gir meg min april
i den etterlengtede vår
der du har meg hvis du vil

jeg rører dine lepper
og din pust blir min kuvøs
i fangende komadrømmer
slippes alle lengsler løs
jeg ettergir meg selv
og min eksistens svinner hen
men i flammen av dine fingre
finner jeg meg selv igjen

å eksistere i en annen
sår man stadig nye frø
ta del i en annens horisont
hinrder jeg min egen død
for gjennom dine øyne
er min åker alltid grønn
og gjennom din verden
er min verden alltid skjønn

jeg ser en gutt jeg aldri kjente
i en verden jeg aldri så
jeg ser stadig nye veier
som aldri tenkte å gå
jeg er aldri mer ensom
her i din grødes sko
så skiller våre kropper seg
i gleden av å være to

Da har man kommet til det stadiet hvor man sitter i et dyptliggende håp om å kunne publisere noe vettugt som andre vil kunne kjenne seg igjen i. En postmoderne massepsykose hvor det finnes flere bloggere enn det finnes folk som leser dem. Er det på tide å innrømme at man her prøver å utrykke sine følelser i en “hemmelig” dagbok som man legger et sted så andre kan “smuglese” i den og få innblikk i en verden vi ikke tør å prate om. Det omvendte selvmordsbrevet; hvor man skriver ned sine tanker, følelser og innerste savn og lengsler, for så å ikke hoppe fra taket, men heller trykke på “publiser innlegg”.