Overgivelse & flukt, eneste utvei. 0slo 2009
En eller annen gang mellom båten og trikken hadde jeg sovnet. Det er alltid en slik stund hvor du ikke husker å ha gått på trikken, da jeg sikkert sovnet et eller annet sted på båden ute i indre oslofjord. Siste sikre minner var av boken jeg hadde lest før jeg sluktnet som et påskelam i jerusalem. Den massive psykosen slår inn i det alle stormer av båten for å rekke trikken, bussen eller en eller annen t-bane. Man bare blir med i flokken, ingen tanke, ingen idé, bare ren massesugesjon i trangen til å finne en tilhørighet mellom kontorlokaler, lønningsutbetalinger og slaver av det frie utdanningsmuligheter. Jeg bor i hytte i skogen. En lur visjon for en som ikke vil assimileres eller integreres inn i storkapitalens bunker. Et sted tror jeg at jeg har høner. Idémessig selvforsynt, barrikadert og skyldig i landsbygdas råhet ovenfor politikere og fotgjengere i storbyen. Jeg bor i en hytte, naiv og skremt av lyden fra metropolen, overgangen fra båten til trikken blir derfor en twillightzone med esoteriske lys og slørete blikk. Hvor er jeg? Hvem er jeg? På vei til et papirflytteprosjekt for å få flere papirer fra et sted til et annet. Alt blir lettere, alt blir mer elektronisk. Magiske øyeblikk der man skjønner at man ikke gjør noe nytte for seg, kun reiser første klasse med strømmen. Alle instinkter koker sammen til et sammensurium av lykke,hat, apati og dødsangst. Midt i det hele våkner en liten del av deg og alt du ønsker deg er en safarihatt, ståpikk og en colt 1911. Et lite glimt av det darwinistiske himmelriket som holder det hele sammen bak kulissene. Du får ikke barn, de kommer og tar deg.
